OVERLEVERING - 23. april 2016
«Det vi så med våre øyne...» Muratoris fragment om Johannesevangeliets opprinnelse
I 1740 ga den italienske lærde Lodovico Muratori ut en samling middelalderdokumenter. Blant disse var et fragment av en tekst som inneholder en liste over Det nye testamentets bøker med korte forklaringer om hvorfor skriftene fortjener en plass i Det nye testamentet. Fragmentet er overlevert på latin i et håndskrift fra det syvende eller åttende århundre. Originalen er sannsynligvis langt eldre. Grunnen til det er at listen over nytestamentlige bøker i teksten ikke er «ferdigstilt», og skiller seg fra Det nye testamentet slik vi kjenner det: Forfatteren anerkjenner for eksempel ved siden av Johannes' Åpenbaring også Peters Åpenbaring, et verk som kirken kom til å forkaste. Listen er en slags kortfattet innføring i Det nye testamentet, og gir samtidig et innblikk i hvordan man i den tidlige kirken kunne vurdere skriftenes autoritet. Hvilke kriterier legger den ukjente forfatteren til grunn for vurderingen? Vi kan se på hva forfatteren sier om Johannes:
Quartum evangeliorum Iohannes ex discipulis cohortantibus condiscipulis et episcopis suis dixit conieiunate mihi hodie triduo, et quid cuique fuerit reuelatum, alterutrum nobis ennarremus.
Eadem nocte reuelatum Andreae ex apostolis ut recogniscentibus cunctis Iohannes suo nomine cuncta discriberet.
Et ideo licet varia singulis euangeliorum libris principia doceantur. Nihil tamen differt credentium fidei cum uno ac principali spiritu declarata sint in omnibus omnia de natiuitate, de passione, de resurrectione, de conuersatione, cum discipulis suis ac de gemino eius aduentu – primo in humilitate despectus quod […] secundum potestate regali quod futurum est.
Quid ergo mirum si Iohannes quam constanter singula etiam in epistulis suis proferat dicens in semetipso: 'Quae uidimus oculis nostris et auribus audiuimus et manus nostrae palpauerunt, haec scripsimus.' Sic enim non solum uisorem sed auditorem et scriptorem omnium mirabilium Domini.
Det fjerde evangeliet er av Johannes, en av disiplene. Da hans meddisipler og tilsynsmenn oppfordret ham, sa han: «Fast med meg i tre dager, og la oss så fortelle hverandre hva som er blitt åpenbart for hver og en av oss».
I den samme natt ble det åpenbart for Andreas, en av apostlene, at Johannes – slik alle husket det – skulle skrive alt i sitt eget navn.
Og derfor, selv om ulike begynnelser [på historien] kan bli omtalt i de enkelte bøkene, så utgjør det ingen forskjell for de troendes tro, siden alt om fødselen, lidelsen, oppstandelsen, omgangen med disiplene og hans dobbelte komme er forklart i alle ved den ene og høyeste Ånd – det første komme i ydmykhet som en foraktet – det som [har vært] – det andre strålende med kongsmakt – det som skal skje.
Er det da noe å undre seg over om Johannes også i brevene sine så gjennomført nevner hver enkelt ting, idet han sier om seg selv: «Det vi så med våre øyne, hørte med våre ører, det som våre hender rørte ved – disse ting har vi skrevet.» For på denne måten angir han at han ikke bare er et øyenvitne (visor), men også en lytter (auditor) og en som har skrevet (scriptor) om alt det underfulle fra Herren.
Forfatteren kjenner en tradisjon om Johannesevangeliets opprinnelse som han vil bekrefte ved å sitere åpningsordene i 1. Johannesbrev. Det «vi» som taler der oppfatter han som Johannes som taler på vegne av apostlene. Likevel virker det ikke som det er det at forfatteren av evangeliet er apostel som er utslagsgivende. Det er snarere at Johannes har sett hendelsene og hørt Herrens ord, og derfor er troverdig. På dette punktet samsvarer den ukjente forfatteren av fragmentet med Johannesevangeliets egen «epilog», Johannesevangeliets kapittel 21. Der er det også et «vi» som taler, og som ser tilbake på evangeliets tilblivelse. Dette «vi» sier at forfatteren av evangeliet var «Yndlingsdisippelen», og legger så til «vi vet at hans vitnesbyrd er sant» (οιδαμεν οτι αληθης αυτου η μαρτυρια εστιν, Joh 21:24). Et kjennetegn ved Yndlingsdisippelen i Johannesevangeliet er nettopp at han «så» de hendelsene han senere vitnet om (19:35; 20:6-8). Forfatteren av fragmentet viderefører dermed en tradisjon som finnes i Johannesevangeliet selv. Vi kan kalle det vitne-kriteriet.
--
Vitne-kriteriet er ikke et absolutt nødvendig kriterium for forfatteren for at et skrift skal tas med i Det nye testamentet. I så fall måtte han ha utelatt Lukasevangeliet. Bruken av kriteriene er mer sammensatt. Dette kommer jeg tilbake til her i et senere innlegg. -- Den latinske teksten har jeg basert på G. M. Hahneman, The Muratorian Fragment and the Development of the Canon, Oxford 1992, 6. -- Det er ikke bare Muratoris manuskript som inneholder fragmentet; også fire middelaldermanuskripter fra Monte Cassino inneholder den delen av fragmentet som handler om Paulusbrevene (omtalt av Adolf Harnack i Theologische Literaturzeitung, 1898, nr. 23). Der er den koblet sammen med deler av Euthalius' Paulusprolog. Dette ble påvist av Nils Alstrup Dahl, i et notat han aldri publiserte. Euthalius' prolog var opprinnelig på gresk, og det er sannsynlig at Muratoris fragment også er en gresk komposisjon. -- Bildet av håndskriftet etter Wikipedia.