SPRÅKET - 20.juli 2015
Dobbeltnavnet
I Det nye testamentet har mange personer to navn: Det ene navnet har en semittisk bakgrunn og er hebraisk eller arameisk. Det andre navnet har en gresk-romersk bakgrunn og er gresk eller latin. Alle disse språkene var i bruk i samfunnet som Det nye testamentet ble til i. Studiet av navnene kan være en innfallsport for å forstå hvordan det greske språket fungerte innenfor den hellenistiske, flerspråklige verden.
Dobbeltnavnene kan deles inn i to grupper: I den første gruppen er det ingen klar forbindelse mellom de to navnene, i den andre gruppen er navnene ment å uttrykke det samme.
Som eksempel på navn i den første gruppen kan vi bruke Jesus/Justus, som nevnes som en av Paulus’ medarbeidere i Kolosserbrevet:
Ιησους ο λεγομενος Ιουστος (Kol 4:11)
Iesous ho legomenos Ioustos
Jesus, han som kalles Justus
Jesus Justus blir i brevet omtalt som en jøde. Navnet «Jesus» er hans jødiske navn, som vi kjenner fra hebraisk og arameisk. Navnet er blitt endret noe for å passe inn i det greske språksystemet. Likevel fremstår det på gresk som et fremmedelement. Det høres ikke gresk ut. Vi kan derfor tenke oss at det var praktisk for en som hadde det navnet også å ha et gresk-romersk navn som alle var fortrolig med: Det er navnet Justus, som opprinnelig er latin. Det latinske navnet lar seg uten vanskeligheter overføre til gresk, og blir til «Ioustos». Vi kan tenke oss at uttrykket «han som kalles» forteller oss noe i retning av «dette heter han når han beveger seg i et gresk-romersk miljø – når han omgås ikke-jøder». De to navnene betyr ikke det samme. Navnet Jesus er på hebraisk avledet av et ord for «Jahve» og ordet for «frelse», mens navnet Justus betyr «rettferdig» på latin.
I den andre gruppen uttrykker de to navnene det samme, og de kan fungere som oversettelser av hverandre. Her kan vi bruke Tabitha/Dorkas som eksempel, kvinnen som ifølge Apostelgjerningene ble oppreist fra de døde i Joppa:
εν Ιοππη δε τις ην μαθητρια ονοματι Ταβιθα, η διερμηνευομενη λεγεται Δορκας (Apg 9:36)
en Ioppe de tis en mathetria onomati Tabitha, he diermeneuomene legetai Dorkas
Og i Joppa var det en disippel ved navn Tabitha, som oversatt blir kalt Dorkas
Tabitha er hennes arameiske navn, og Dorkas det greske. Begge navnene betyr «gaselle». Ved å la det greske navnet bli stående også i den norske oversettelsen mister vi derfor noe i grunnteksten som en greskkyndig leser ville ha sett. Vi kan derfor oversette: «...som oversatt blir kalt Gaselle.» Apostelgjerningene bruker ikke «Dorkas» bare som en oversettelse av navnet; det kommer frem av sammenhengen at «Dorkas» brukes som hennes virkelige navn, som en «sideform» av Tabitha; fortellerstemmen i teksten bruker den greske formen i fortsettelsen: «Og alle enkene gråt og viste fram kapper og klær som Dorkas hadde laget mens hun var blant dem» (9:40). Igjen kan vi tenke oss at Tabitha/Dorkas var kjent under ulike navn, avhengig av hvor hun var og hvem hun var sammen med.
Dobbeltnavnet som vi møter i de bibelske skriftene gjelder ikke bare deres omtale av den kjente verden: I Åpenbaringsboken gjelder det samme for «avgrunnens engel»:
εχουσιν επ αυτων βασιλεα αγγελον της αβυσσου ονομα αυτω Εβραιστι Αββαδων, και εν τη Ελληνικη ονομα εχει Απολλυων (Åp 9:11)
echousin ep auton basilea angelon tes abyssou onoma auto Hebraisti Abbadon, kai en te Hellenike onoma echei Apollyon
De har over seg en konge, en avgrunnens engel, hans navn er på hebraisk Abbadon, og i det greske (språket) har han navnet Apollyon
Selv om denne teksten ikke handler om menneskelige navn, er prinsippet det samme: Engelen har i realiteten ett navn, men det lyder forskjellig på ulike språk. Det hebraiske navnet kan gjengis «ødeleggelse», det greske kan vi på norsk gjengi «ødeleggeren». Nyansen er ubetydelig, den svarer kanskje til hva som føles naturlig på det enkelte språk. Igjen mister vi noe av grunntekstens mening dersom vi beholder det greske ordet «Apollyon» i teksten når vi oversetter til norsk.
Denne form for dobbeltnavn, der to navn kan fungere som oversettelser av hverandre, er ikke begrenset til Det nye testamentet: I den greske oversettelsen av Det gamle testamentet, Septuaginta, har Eva også det greske navnet Ζωη, Zoe, «Liv», som knytter an til betydningen av det hebraiske navnet i grunnteksten. Dette har nok skjedd for å bevare det hebraiske ordspillet i den greske oversettelsen: και εκαλεσεν Αδαμ το ονομα της γυναικος αυτου Ζωη, οτι αυτη μητηρ παντων των ζωντων «Og Adam kalte sin kvinne Liv, for hun er alle levendes mor» (1 Mos 3:20).
Flere av eksemplene ovenfor vitner om en kultur der man er mer opptatt av navnets betydning enn vi er i dag. Det er ikke alltid det ligger en dypere mening i navnet. Uavhengig av navnets meningsinnhold vil imidlertid de bibelske forfatterne ofte fortelle oss hva navn betyr, og hvordan navnet derfor skifter når man beveger seg fra et språkmiljø til et annet.
-----------------
Bildet viser Peter som helbreder den lamme og oppvekker Tabitha, malt av Masolino i Brancaccikapellet, Firenze (via Wikimedia Commons).