OVERLEVERING - 17. januar 2016
Euthalius’ bønn
På begynnelsen av 1900-tallet ga tyskeren Hermann von Soden ut en stor utgave av Det nye testamentet (Die Schriften des Neuen Testaments, Berlin 1902, med den nytestamentlige teksten på gresk og kommentarer på tysk). Forut for denne utgivelsen hadde von Soden og hans medarbeidere lagt ned et stort arbeid ved å innhente materiale og granske håndskrifter i bibliotek over hele verden. Et interessant trekk ved von Sodens verk er at han ikke bare tok med den nytestamentlige teksten, men også de mange «hjelpetekster» som inngår i manuskriptene; kapittellister, sammendrag osv. som bibelleserne brukte når de leste teksten.
I dag er de fleste av von Sodens teorier om den nytestamentlige tekstens historie forlatt, og tekstutgaven hans er blitt kritisert for å inneholde mange feil. Hans verk støver derfor ned i de teologiske bibliotekene. Likevel finnes det hos ham mye materiale som fortjener oppmerksomhet. Et eksempel er den såkalte Προς εμαυτον «Til meg selv». Denne teksten har en gang inngått som en tilleggstekst til Det nye testamentet i en mindre gruppe greske manuskripter. En versjon av «Til meg selv» finnes også i en armensk utgave av Det nye testamentet. Den står her sammen med apokryfe skrifter (skrifter som ikke har den samme status som de andre, slik som det ganske ukjente 3. Korinterbrev), og har tittelen «Euthalius’ bønn». von Soden var den første som publiserte en gresk versjon av teksten. Her er den med en norsk oversettelse:
Προς εμαυτον
Τα παντα παντη καιρον εχει. Ακμαζει γαρ τα εκαστα και ληγει παλιν. εν πασιν δε απαθεια μονη νικαν εχει. υπεροπτικος τοινυν μη γινου, θυμε, ταις ευδοξιαις μηδε ταπεινος ταις δυστυχιαις. Ουτω γαρ αν δικαιος εση του βιου ζυγοστατης. ουχ απλαις ουδ ασυνθετοις συσκευαις εμπεπτωκαμεν αλλα δη πλεισταις και πικραις και διαφοροις. τουτων ημιν ουδεις ην ο παρηγορος. παντων γαρ αρδην των αγαθων ημεις εστηρημεθα, πατριδος ομου και δοξης και περιουσιας, μονην δε αρωγον ευρον των κακων την αναισθησιαν. πολλαισιν ουν μοι συμφοραις προσομιλησασα ψυχη, μη δη καμη εμοι, αλλ υπομεινον, φιλη. Ωσπερ γαρ αριστη ταυτα ειλονιζομενη καρτερησεις, οτι ουχ ο θελει τις και βουλεται δρα, αλλ ο μη ζητει και φευγεται. ο γαρ θειος ορος των παντων κρατειν εμελετησεν. ειπεν δε τις, ειπεν ημιν ωδε ποιητικος στιχος Ελπιδες εν ζωοισιν, ανελπιστοι δε θανοντες. ουκουν τους παθους τληναι χρη και γενναιως φερειν. ουδεις γαρ ουδεν εστι των εν βιω βροτων και ουδεν εν ταυτω γενει των ανθρωπων. ως εν τροχω δε παντα στρεφεται και τρεχει αλλων. Ταυτ εγω προς εμαυτον παντα γραφω νυν και προς εστιαν πατρος εμου την τρισαθλιαν Ευθαλιος. Οιμοι την μεταβολην εννοων, των ανθρωπων δε παντα ως ανθρωπος βλεπων μιαν ελιπον εμαυτω ευπιστον ελπιδα, την του θεου μονην μοι φιλανθρωπιαν.Til meg selv
I alle henseender er det en tid for alt. For hver ting blomstrer, og går så sin ende i møte. I alt kan bare frihet fra lidenskap seire. Sjel, bli derfor ikke overmodig i fremgang, og heller ikke nedtrykt i motgang. For slik vil du rett kunne veie det livet gir. Jeg var et offer – ikke for enkle og ukunstlede planer, nei, et offer for mange, både ubønnhørlige og fiendtlige, og det var ingen som var min hjelper mot dem. Vi ble fratatt alt vi hadde, fedreland, ære og eiendeler. Den eneste hjelper jeg fant i disse ondene var ufølsomheten. Sjel, du som har opplevd så mye motgang, bli ikke trett, men hold ut, min venn! Som den modigste vil du holde ut hvis du husker dette, for et menneske gjør ikke hva det vil og ønsker, men det som det ikke søker og ønsker å flykte fra. For den guddommelige lov har makt over alle ting. Noen har sagt oss i dette verset: «Håp finnes blant de levende, men de døde har intet av det.» Skulle vi ikke utholde og bære våre lidelser med verdighet? For den som har del i de dødeliges liv og menneskeslekten, er intet. Men som i et hjul dreier alt rundt, og haster mot et annet sted. Dette skriver jeg, Euthalius, til meg selv og min fars dypt nedslåtte hus. Ve meg, når jeg ser hvordan alt forvandles. Men når jeg ser alt i menneskelivet som et menneske, står jeg igjen med ett håp i god tro: Guds ene kjærlighet til menneskene.
Teksten reiser flere spørsmål som ingen har svar på. Når ble teksten skrevet? Hvem var forfatteren, «Euthalius»? Hva er ulykkene han refererer til? Hvordan ble teksten knyttet til Det nye testamentet? von Soden forsøkte å svare på mange av disse spørsmålene, men hans løsning er blitt kalt for en god romanskisse: Ifølge von Soden skal Euthalius ha levd på 600-tallet og vært en diakon i Østen som etter mange konflikter endte som biskop av Sulci på Sardinia. Han var ansvarlig for en utgave av Paulusbrevene og Apostelskriftene, og hans bønn ble en gang overlevert sammen med dem. I rekonstruksjonen av hans liv baserte von Soden seg på kombinasjonen av flere usikre kilder som han satte sammen som om de var biter i et puslespill. Kanskje er det mer givende for oss å lese teksten og selv grunne over den. Det vi med sikkerhet kan si om dens opphav er at teksten på et tidspunkt er blitt knyttet til en gren av overleveringen av Det nye testamentet, for så å gå tapt i hovedstammen av tradisjonen.
---
En aksentuert tekst, basert på von Soden, finnes i avhandlingen min, Euthalian Traditions (Berlin 2012, 26, skrevet under veiledning av prof. David Hellholm). Der er også et sammendrag av von Sodens teorier om hvem Euthalius var. -- Den armenske utgaven er Zohrab-bibelen, der Euthalius’ bønn inngår i appendikset sammen med gammeltestamentlige og nytestamentlige apokryfer. Jeg kan dessverre ikke armensk, så jeg tør ikke uttale meg om den armenske versjonen. Den skal imidlertid ikke inneholde de mest personlige elementene fra den greske versjonen, noe som vel gjør at den kan passe bedre i en bibelutgave. – Når det gjelder oversettelsen, har jeg hatt stort utbytte av kritikk fra prof. emer. Jerker Blomqvist, Lund i bedømmelsen av avhandlingen. Feilene som gjenstår er selvfølgelig jeg ansvarlig for. -- Bildet viser skjebnens hjul fra Enångers gamla kyrka (Sverige). Foto av Mikael Lindmark, etter Wikimedia Commons.