methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

FORTOLKNING - 12. september 2014
Jerusalem

Den viktigste byen som nevnes i Bibelen, både i Det gamle og i Det nye testamentet, er Jerusalem. Dette var byen der jødenes tempel lå. Tempelet var ifølge Talmud verdens sentrum. I kristen tradisjon spiller Jerusalem en viktig rolle som stedet der Jesus led, døde og oppsto. Byen var et viktig kristent senter frem til den ble ødelagt av romerne i år 70.

På hebraisk heter byen Ierushalayim. Det er usikkert hva navnet betyr. Ifølge mange kilder ligger det semittiske ordet for «fred» bak ordets andre element.
På gresk finnes navnet i to hovedformer:

  1. Ιερουσαλημ [Ierusalem]

Dette er den formen som ligger nærmest det hebraiske navnet på Jerusalem. Dette navnet er på gresk et hunkjønnsord i entall. Navnet er som nevnt ikke gresk, og dette kan vi også se ut fra selve formen: Greske ord kan nemlig ikke slutte på slutte på /m/. Fordi det har en struktur som ikke passer inn i noe gresk bøyningsmønster, kan ikke Ιερουσαλημ bøyes i kasus på gresk. Det er et fremmedelement i språksystemet, og vi må tenke oss at antikkens lesere også opplevde ordet som «fremmed».

2. Ιεροσολυμα [Hierosolyma]

Denne formen høres derimot gresk ut. Den er et intetkjønnsord i flertall. Greske bynavn er ofte flertallsord, slik vi f.eks. finner i Αθηναι (som også på engelsk blir «Athens»). Formen Ιεροσολυμα ble sannsynligvis dannet for at navnet skulle flyte lettere i det greske språket. Denne navnevarianten lar seg bøye i ulike kasus. Navnet vil komme i ulike former avhengig av hvilken funksjon det har i setningen:

Ανεβη εις Ιεροσολυμα -- «Han gikk opp til Jerusalem» (akkusativ)

Εστιν εν τοις Ιεροσολυμοις κολυμβηθρα -- «I Jerusalem (dativ) er det en dam…»

Hvordan brukes så de to greske navneformene?

Det interessante er at en og samme forfatter kan veksle mellom de to formene, og det i ett og samme skrift. I Galaterbrevet bruker for eksempel Paulus Ιεροσολυμα der han viser til byen som et konkret sted (Gal 1:17; 2:1). Der han fortolker Skriftens dypere mening, og skiller mellom det Jerusalem som er «nå» og det som er «der oppe», bruker han derimot Ιερουσαλημ om begge byene (Gal 4:25-26).

I Johannesevangeliet brukes alltid formen Ιεροσολυμα. Når vi derimot går til Åpenbaringsboken, brukes den mer fremmedartede formen Ιερουσαλημ. Vekslingen kan være bestemt av innholdet, og trenger ikke bety at skriftene har ulike forfattere eller stammer fra ulike miljøer. I Johannesevangeliet er det alltid tale om den jordiske byen Jerusalem. I Åpenbaringsboken er det motsatt: Der er Jerusalem alltid det nye Jerusalem (Åp 3:12; 21:2.10). Selve den grammatiske formen kan også ha spilt en rolle for valget: Hunkjønnsformen egner seg i en apokalyptisk eller profetisk stil der Jerusalem blir fremstilt som en kvinne. Det er den stilen Johannes bruker i slutten av Åpenbaringsboken.

I både Markus- og Matteusevangeliet brukes gjennomgående formen Ιεροσολυμα, med ett unntak: Et sted bruker Matteus den mer fremmedartede formen Ιερουσαλημ:

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! (Matt 23:37-38)

Vi ser at Matteus bruker Ιερουσαλημ i en apokalyptisk kontekst der byen blir personifisert. Hos Matteus er det imidlertid det jordiske Jerusalem som personifiseres, og ikke det himmelske.

Det er vanskeligere å forstå bruken av de to navneformene i Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger. Her brukes begge formene, men oftest brukes Ιερουσαλημ. Spørsmålet om hva som ligger bak denne vekslingen hos Lukas, skal jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg. Enn så lenge kan vi oppsummere:

  1. Vekslingen mellom Ιερουσαλημ og Ιεροσολυμα kan ikke brukes som et kriterium for å skille mellom ulike forfattere, ettersom en og samme forfatter kan bruke begge ordene.
  2. Når en forfatter veksler mellom de to ordene, kan vekslingen være bestemt av at forfatteren bruker ulike stiler. Det ser ut som både Paulus og Matteus har en slik stilveksling.
  3. En oppgave for bibelforskerne vil være å forstå språket hos hver enkelt av de nytestamentlige forfatterne. Språket kan ikke forstås bare som et produkt av sjangeren, eller bare som et produkt av forfatteren. Det må forstås som et samspill mellom sjangeren og forfatterens valg.

 

Tilbake til blogg

Hjem