methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

SPRÅKET - 28. november 2014
Åpenbaringsbokens gresk

Vi har sett at filologene plasserer språket i Det nye testamentet i et «mellomsjikt». Man tenker seg at språket i mellomsjiktet samsvarer med den grammatikken som ble undervist i skolen. De som brukte dette språket var først og fremst opptatt av å gjøre seg forstått, og ville ikke imponere med en lærd stil. Mange hevder at det finnes et unntak: Det blir ofte sagt at Åpenbaringsbokens språk faller utenfor dette mellomsjiktet, og at forfatteren av boken skriver «dårlig» gresk. Denne kritikken går helt tilbake til oldtiden. Dionysios, som var biskop i Aleksandria i det tredje århundre, mente at bokens språk var unøyaktig og enkelte steder til og med feilaktig. Hvordan skal vi vurdere Åpenbaringsbokens språk i dag? Stemmer det at den er skrevet på dårlig gresk? Vi bruker Åp 1:4-5a som eksempel:

Ιωαννης ταις επτα εκκλησιαις ταις εν τη Ασια
χαρις υμιν και ειρηνη
απο του ο ων και ο ην και ο ερχομενος
και απο των επτα πνευματων
α εστιν ενωπιον του θρονου αυτου
και απο Ιησου Χριστου ο μαρτυς ο πιστος
ο πρωτοτοκος εκ των νεκρων
και ο αρχων των βασιλεων της γης.

Johannes til de syv menighetene, de som er i Asia.
Nåde til dere og fred
fra Han som er og som var og som kommer
og fra de syv åndene
som er fremfor Hans trone
og fra Jesus Kristus, det trofaste vitnet
den førstefødte fra de døde
og herskeren over jordens konger.

Denne teksten inneholder eksempler på flere særtrekk ved Åpenbaringsbokens språk. Vi kan se på noen av dem:

(I) Bruken av ο ων, «den værende», som et ubøyelig egennavn. I gresk styrer preposisjoner ulike kasus. Preposisjonen απο («fra») styrer genitiv. Det betyr at en genitiv er obligatorisk etter denne preposisjonen. Slik er det også i tredje linje i vår tekst, der den bestemte artikkelen του er genitiv på grunn av preposisjonen απο. Artikkelen του står her foran en artikkel og et partisipp i nominativ (ο ων «Han som er»). Det betyr at hele uttrykket «Han som er» ikke behandles som et vanlig språklig uttrykk, men som et ubøyelig navn. I aleksandrinske manuskripter mangler artikkelen του. Resultatet blir imidlertid det samme: Også her behandles ο ων som et ubøyelig navn. Det at enkelte navn (særlig semittiske navn, som Αδαμ) er ubøyelige, er ikke noe påfallende. Det særpregete er her at en gresk partisippform (som jo kan bøyes) behandles slik.

(II) Bruken av bestemt artikkel ved verb. I tredje linje i vår tekst finner vi det mest siterte eksempelet. Her bruker Johannes bestemt artikkel foran et verb: ο ην. Dette er som om man på engelsk skulle sagt «The was». Det er vanskelig å forstå hvorfor, for dette ser virkelig ut som et brudd på grammatikkens regler: Man setter ikke en artikkel foran et verb. Spørsmålet er om Johannes her bryter regelen bevisst eller om han simpelthen ikke visste bedre. Jeg tror på den første løsningen, fordi hele bokens komposisjon ikke vitner om språklig ukyndighet. Johannes bryter regelen om at artikkelen ikke kan settes foran et verb, men han gjør det bare i denne sammenhengen, der han taler om Gud som Den værende. Det kan best forklares som et bevisst regelbrudd.

(III) Apposisjoner i nominativ. I sjette linje av vår tekst er det en annen uregelmessighet: Ordene «det trofaste vitnet» står som en apposisjon, et forklarende tillegg, til «Jesus Kristus». Regelen sier at en apposisjon skal stå i samme kasus som ordet den viser til. Denne regelen ser ut til å brytes her. «Jesus Kristus» (Ιησου Χριστου) er genitiv på grunn av preposisjonen απο. Denne genitiven følges her av en apposisjon i nominativ, «det trofaste vitnet» (ο μαρτυς ο πιστος). I en norsk oversettelse ser vi ikke dette bruddet på en kjent grammatisk regel. Hvordan skal vi her vurdere Johannes’ språkbruk? Johannes bryter en grammatisk regel, men jeg vil også tenke at bruddet kan ha en mening; det fører til at ordene «det trofaste vitnet» blir mer løsrevet fra det foregående. Johannes bruker ikke bare én apposisjon. «Det trofaste vitnet» følges av «den førstefødte» og «herskeren». Serien med tre apposisjoner fremstår mer som et selvstendig avsnitt i teksten, og vi kan tenke oss at den avvikende grammatikken her reflekterer rytmen denne teksten ble lest i.

Disse eksemplene viser at vurderingen av Åpenbaringsbokens språk er vanskelig. Det som i utgangspunktet ser ut som feil, kan være eksempler på at Johannes øser av et språk som var kjent for hans opprinnelige lesere. Noe som peker i den retning, er hvordan Johannes svært ofte bruker bestemt form der han introduserer ting, for eksempel «oliventrærne» og «lysestakene» (11:4), «den store ørnens to vinger» (12:14). Dette tyder på at han forutsetter at leserne er fortrolig med en apokalyptisk tradisjon. Om de ikke var det, ville han sannsynligvis ha fulgt vanlig praksis og introdusert disse tingene i ubestemt form.

Bak Åpenbaringsbokens språk står det et språksamfunn som vi ikke har direkte kunnskap om, noe som gjør at vi må være varsomme med å felle dommer over dets språk.

Diskusjonen om Åpenbaringsbokens språk kan også lære oss noe om hvordan en antikk elites vurderinger kan ha ettervirkninger helt inn i vår tid. Påstandene om at Åpenbaringens språk er «dårlig», reflekterer en vurdering som går tilbake til antikke grammatikere som representerte et konservativt stilideal. Dette stilidealet kalles attisismen, og det kom til å prege kirkefedrenes språk. Attisistene dyrket en gresk som skulle ligne Platons gresk. Vi har imidlertid ingen grunn til å overta attisistenes idealer om hva god gresk er. Det er bedre om vi forsøker å vurdere Åpenbaringsboken på dens egne premisser.

På et seminar jeg var på i fjor på Lesbos kom vi inn på diskusjonen om Åpenbaringsbokens språk. Da understreket greskprofessorene Jerker og Karin Blomqvist at Johannes i alle tilfelle kunne mer gresk enn noen av oss noen gang vil kunne. Det synes jeg var veldig godt sagt. Det er en innlysende sannhet, som maner til forsiktighet når det gjelder å kalle språk fra oldtiden for «godt» eller «dårlig».

 

 

 

Tilbake til blogg

Hjem