OVERLEVERING - 25. juli 2014
Minuskler og majuskler?
Det nye testamentes skrifter er overlevert i et stort antall håndskrevne manuskripter på gresk. Noen av disse er fra antikken, men det store flertallet er fra middelalderen. Opprinnelig ble Det nye testamente skrevet med såkalte majuskler (av latin maiuscula, «noe større»). De svarer til våre store bokstaver. Majuskelskriften ble standardisert i det fjerde århundre etter Kristus. Det er en slik skrift de mest kjente greske bibelmanuskriptene fra det fjerde århundre, Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus er skrevet med. Disse dokumentene kalles derfor også for «majuskler». Ordet «majuskel» har altså en dobbel betydning: Det kan vise til en skrifttype eller til et håndskrift der denne skrifttypen er brukt.
I det niende århundre etter Kristus skjedde det en betydelig endring. Det var blitt vanskeligere å skaffe billig skrivemateriale. Papyrus var etter arabernes erobring av Egypt ikke så tilgjengelig i Europa, og pergament (laget av dyrehud) var svært kostbart. Man begynte på denne tiden å skrive bibelhåndskrifter (og andre håndskrifter) med såkalte minuskler (av latin minuscula, «noe mindre»). Også ordet «minuskel» har en dobbel betydning: Det viser både til skrifttypen og til håndskriftene der denne brukes. Minuskelskriften er oftest en slags formskrift; bokstavene i et ord henger sammen. Minuskelskriften var plassbesparende og enkel å bruke, og på kort tid erstattet den derfor den gamle majuskelskriften i Det bysantinske riket. Gresk litteratur som var overlevert fra antikken ble på denne tiden overført til minuskelskrift. Derfor er de middelalderske minusklene av Det nye testamente nødvendigvis basert på eldre majuskler. Majuskelskriften levde videre også etter det niende århundre, men ble helst brukt i spesielle sammenhenger, som i produksjon av liturgiske praktbøker i østkirken.
Forholdet mellom majuskelhåndskrifter og minuskelhåndskrifter av Det nye testamentet har vært mye diskutert i den nytestamentlige forskningen. På 1800-tallet ble flere majuskelhåndskrifter kjent for et større publikum, slik som Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus. Mange hevdet at disse håndskriftene representerte en eldre og derfor bedre tekstform av Det nye testamente enn det store flertallet av middelalderens minuskler.
Noen av forskjellene i ordlyd er betydelige. En av de viktigste tekstkritiske utfordringene finner vi i Markusevangeliet. I Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus ender Markusevangeliet med at kvinnene ved den tomme graven «ikke sa noe til noen, for de fryktet» (Mark 16:8). En temmelig brå slutt. Det store flertallet av minuskelhåndskrifter har derimot inkludert møtene med den oppstandne Jesus også i Markusevangeliet (Mark 16:9-20). Møtene med den oppstandne Jesus i Mark 16:9-20 finner vi også i Codex Alexandrinus, som er et annet tidlig majuskelhåndskrift fra antikken.