OVERLEVERING - 28. februar 2015
Paradiselvene som symbol
I 1 Mosebok fortelles det om elven som vannet paradiset i urtiden. Vi skal her se på denne teksten, og hva den kunne bli brukt til i den tidlige kirken. Hensikten er å gi et eksempel på en annen måte å tolke tekst på enn den vi vanligvis bruker i dag. Først ser vi på den gammeltestamentlige teksten, gjengitt etter den greske versjonen (Septuaginta):
En elv renner ut av Eden for å vanne paradiset. Derfra deler den seg i fire elveløp: En elv heter Pishon; det er den som går rundt hele landet Evilat, hvor det er gull. Gullet i det landet er godt. Der finnes også antrakitt (ανθραξ) og den grønne stenen (ο λιθος ο πρασινος). Navnet på den andre er Geon. Det er den som går rundt hele landet Etiopia. Og den tredje elven er Tigris. Det er den som renner overfor assyrernes land. Og den fjerde elven, det er Eufrat. (1 Mosebok 2:10-14)
Hva er denne tekstens funksjon i den tekstlige sammenhengen vi finner den? Den kan skape en bro mellom fortellingen om Adam og Eva og den verden som leseren kjenner: Leseren blir minnet om at den verden hvor paradiset lå også er leserens egen verden, ettersom leseren får vite at de berømte elvene Eufrat og Tigris har sin kilde i Eden.
I den tidlige kirken var det flere som gransket denne teksten, og ville finne en annen, dypere mening i den. Et eksempel på dette tolkningsarbeidet er overlevert i et evangeliehåndskrift fra Katarina-klosteret på Sinai, der de fire elvene knyttes til de fire evangelistene. Her sies det at de fire evangelistene opplyser jordens fire yttergrenser (Tekst i von Soden, Schriften des NT; I, i, 314):
Χριστου μαθητης Ματθαιος ο θεοπτης ωσπερ ο Φεισων εκ της Εδεμ ομβρισας αρδευει ψυχας γνωστικη πανκαρπια.
Χριστου μαθητης Μαρκος ο θεηγορος ως τις ποταμος Παραδεισου ο Γαιων αρδευει ψυχας των ευφρονων ευθεως.
ψυχων ιατηρα τε και των σωματων Λουκαν εξαπεστειλεν εις παντα κοσμον ο εκ της Εδεμ τον Τιγρην επομβρισας.Kristi disippel Matteus, han som så Gud, som Pishon fra Eden stenker og vanner han sjeler med all slags grøde av innsikt.
Kristi disippel Markus, han som talte Guds ord, som en paradiselv, Geon, vanner han straks sjeler til mennesker med godt sinnelag.
Sjelenes og kroppenes lege, Lukas: Han som lot Tigris strømme fra Eden sendte ham ut til hele verden.
Den tilsvarende teksten om Johannes mangler i dette manuskriptet, men det er åpenbart at den en gang må ha inngått. Hva kan ha vært motivasjonen for denne tolkningen? Svaret kan søkes i debatten omkring de fire evangeliene i den tidlige kirken. Det var ikke alltid en selvfølge at evangelieboken skulle bestå av fire evangelier. Mange mente det var tilstrekkelig med ett. I det annet århundre laget syreren Tatian en evangelieharmoni (en syntese av de fire), som var ment å erstatte de fire evangeliene. Denne boken fikk stor utbredelse, men ble etterhvert fortrengt av «de atskilte evangeliene». Teksten vår kan forstås på bakgrunn av denne diskusjonen. Den forsvarer de fire evangeliene ved å trekke en linje tilbake til Det gamle testamentet. Tanken er at de fire evangeliene er ulike, men at de alle går tilbake på én kilde, slik som paradiselvene.
Denne tolkningen av den gammeltestamentlige teksten er ikke overbevisende i dag. Paradiselvene kan godt ha en symbolsk mening, men denne kan neppe være å peke frem mot evangelieboken. Likevel gir vår tekst et godt innblikk i den kreative bruken av Det gamle testamente som vi finner i oldtiden og gjennom middelalderen.
Bildet øverst er fra verdenskartet i katedralen i Hereford, England (13. århundre).