FORTOLKNING - 6. desember 2014
Perikopen - en del av bibelteksten
Et vanlig ord innenfor teologien er «perikope». Det er ordet som vi vanligvis bruker for et «tekstavsnitt». Ordet henger sammen med gresk περι «omkring» og κοπτω «kutte». En perikope er derfor en tekst som er kuttet i begge ender; teksten som ligger omkring er kuttet bort. En perikope er det vi kaller en «naturlig tekstenhet», det vil si at en leser eller tilhører føler at denne teksten kan stå alene.
I den opprinnelige nytestamentlige teksten var sannsynligvis ingen perikoper markert. Teksten fremsto som en sammenhengende blokk av bokstaver. Inndelingen i perikoper er derfor en del av tolkningen av teksten, og ikke noe vi kan ta for gitt. Avsnittene og overskriftene i våre bibelutgaver er lagt til senere. Alle som arbeider med bibeltekster vet hvor viktig det er å forsøke å finne en tekst som utgjør en naturlig enhet. Dersom vi har «kuttet» feil, vil vi sitte igjen med en tekst som det er vanskelig å arbeide med, og som i verste fall ikke gir mening.
Hva er grunnlaget for å dele en tekst inn i perikoper?
Noen perikoper gir seg selv; for eksempel er hvert av brevene til de sju menighetene i Åpenbaringsboken 2-3 en egen perikope. Disse brevene er tydelig avgrenset av markører i teksten (slik som: «Skriv til engelen for menigheten i Efesos»). Vi er ikke tvil om hvor disse perikopene begynner og slutter. Andre steder er inndelingen vanskeligere. La oss bruke Åpenbaringsboken 11:1-14 som eksempel. Denne teksten er i 2011-utgaven behandlet som en perikope, og Bibelselskapet har lagt til overskriften «Tempelet og de to vitnene». Vi kan se på de første versene i perikopen:
11:1 Jeg fikk nå en målestang som lignet en stav, og det ble sagt til meg: «Reis deg og mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der! 2 Men forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle. For den er overlatt til hedningene, og i 42 måneder skal de trampe ned den hellige byen. 3 Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sekkestrie, til å profetere i 1260 dager.» 4 Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre. 5 Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø! 6 De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil (…)
Perikopen fortsetter med å skildre at dyret fra avgrunnen fører krig mot de to vitnene. De dør og blir oppreist, og stiger så opp til himmelen (vers 12). Perikopen får en tydelig avslutning med ordene η ουαι η δευτερα απηλθεν «det annet ve er over» i 11:14. Etter dette verset nevnes ikke de to vitnene. Det er derfor ingen tvil om hvor perikopen slutter. Det er derimot ikke helt klart hvor den begynner. En enkel, men praktisk måte å nærme seg problemet på er å forsøke å visualisere teksten i «scener», som i en film. Gjør vi det med denne teksten, kan vi se at det er en overgang mellom vers 2 og 3: De to vitnene kommer inn i vers 3, men de har ikke vært der tidligere. Når de to vitnene kommer inn, fører det også til at Johannes kommer i bakgrunnen. Johannes og oppdraget som blir gitt ham er i fokus i vers 1-2, men så blir han ikke nevnt mer i perikopen. Dette kan tyde på at det finnes andre og kanskje bedre måter å dele inn teksten på. Anførselstegnene i den norske oversettelsen ser ut til å skape en forbindelse mellom 11:1-3. Vi trenger imidlertid ikke ta hensyn til disse tegnene, for de har ingen basis i den greske grunnteksten. For å vurdere andre mulige inndelinger, kan vi se på hva som går forut for perikopen:
10:8 Røsten jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg: «Gå bort og ta den åpne boken fra hånden til engelen som står på havet og på jorden.» 9 Da gikk jeg bort til engelen og ba ham gi meg den lille bokrullen. Engelen sa til meg: «Ta bokrullen og spis den! Den vil svi i magen din, men i munnen din skal den være søt som honning.»
10 Så tok jeg den lille bokrullen av engelens hånd og spiste den, og i munnen var den søt som honning. Men da jeg hadde svelget den, sved det i magen. 11 Da ble det sagt til meg: «Du skal igjen tale profetisk mot folk og nasjoner og tungemål og mot mange konger.»
I denne teksten er også Johannes i fokus, på samme måte som i 11:1-2. Det kan derfor se ut som 11:1-2 er nærmere knyttet til kapittel 10, og at en ny perikope begynner i 11:3, og ikke i 11:1. En slik inndeling finner vi i den eldste greske kommentaren til Åpenbaringsboken som er overlevert, den til Andreas fra Caesarea (6. århundre). Andreas gir også perikopene navn, som foregriper den særpregete tolkningen hans. Han lar en ny perikope, περι Ενωχ και Ηλια διελεγχειν μελλοντων τον αντιχριστον «Om Enok og Elia som skal avsløre Antikrist», begynne i 11:3. Den latinske kommentaren til Primasius (også 6. århundre) har en lignende inndeling, og lar et nytt avsnitt begynne i 11:3. Disse gamle kommentatorene fokuserte altså på «de to vitnene» og lot dem være perikopens hovedtema.
Det er imidlertid flere ting vi må ta hensyn til når vi skal lage en inndeling: (1) Jerusalem ser ut til å være scenen både i 11:1-2 og i 11:3-14. (2) Tidsperioden på 42 måneder/1260 dager binder også 11:1-2 sammen med 11:3-14. Det kan derfor være at de tematiske forbindelsene mellom vers 1-2 og 3-14 bør veie tyngre enn vekslingen i personene som opptrer (Johannes/de to vitnene).
Som vi ser er det mulig å argumentere for ulike inndelinger. Argumenter for inndeling som er basert på perikopens tema, vil avhenge av hva vi tenker at dette temaet er. Derfor er inndelingen i perikoper en del av tolkningsprosessen. Vi kan begynne med en inndeling, for så å måtte revidere den underveis, når vi har fått en bedre forståelse av tekstens mening.