DET NYE TESTAMENTES OMVERDEN - 7. november 2014
Septuaginta - hva kan den lære oss?
«Septuaginta» (latin for «sytti») er navnet på den greske oversettelsen av Det gamle testamentet som er overlevert oss fra antikken. Septuaginta omfatter også noen flere skrifter som ikke inngår i våre bibelutgaver. Blant dem er det også noen som opprinnelig ble skrevet på gresk. Navnet «Septuaginta» stammer fra en legende om hvordan oversettelsen ble til; sytti lærde jøder skal ha laget en oversettelse av Mosebøkene i Aleksandria på oppdrag fra kong Ptolemaios II, som regjerte 285 til 247. Forskningen daterer nå oversettelsen senere, og tenker seg at den er blitt til over et lengre tidsrom. Likevel har legenden en kjerne av sannhet; Septuaginta har sin opprinnelse i Egypt. Den ble laget for gresktalende jøder som ikke kunne lese de jødiske skriftene på hebraisk. Hva kan studiet av Septuaginta lære oss, og hvorfor er det viktig?
(I) For det første kan Septuaginta lære oss en hel del om språket i Det nye testamentet. De nytestamentlige forfatterne siterer Septuaginta, og ser ut til å ha vært godt fortrolige med denne oversettelsen. Ofte bruker Septuaginta og Det nye testamentet et gresk ord på den samme måten. Vi kan se på ordet σωτηρια som eksempel. En vanlig betydning av ordet er «redning», ofte om en redning fra livsfare. I Septuaginta kan ordet også brukes i betydningen «redning» (slik som i Sal 3:3, ουκ εστιν σωτηρια αυτω), men mange steder er det mer naturlig å gjengi det med «frelse»:
Ισραηλ σωζεται υπο κυριου σωτηριαν αιωνιον (Jes 45:17)
Israel blir frelst av Herren, en evig frelse
Denne betydningen av ordet σωτηρια er vanlig i Det nye testamentet (jf. Ef 1:13, το ευαγγελιον της σωτηριας ημων, «evangeliet til vår frelse»). Mange vil derfor tenke at Det nye testamentet her viderefører Septuagintas språk. Om vi imidlertid gransker andre antikke kilder, vil vi finne at Septuaginta og Det nye testamentet ikke utgjør noen språklig «øy» i antikken. Vi finner σωτηρια brukt i betydningen «frelse» også i mysteriereligionene (εσται γαρ υμιν εκ πονων σωτηρια, «for dere vil få frelse etter deres strev», i Attis-hymnen sitert hos Firmicus Maternus, 22). Det står fast at Septuaginta er en viktig kilde til språket i Det nye testamente, selv om den ikke er den eneste kilden. Den viktigste kilden er simpelthen det allmenne språket, koiné-gresk, som Septuaginta også representerer.
(II) Videre kan Septuaginta også lære oss en hel del om miljøet den ble til i. Den er et vitnesbyrd om ulike idestrømninger som gjorde seg gjeldende i «senjødedommen». Dette er særlig tydelig i de delene av Septuaginta som ikke er overlevert som en del av Den hebraiske bibelen. Disse kalles ofte «apokryfer». Blant dem finner vi blant annet Salomos visdom som opprinnelig ble skrevet på gresk i det første århundret før Kristus. Dette er en visdomsbok, det vil si skrevet i samme sjanger som Ordspråkene i Det gamle testamentet. Salomos visdom bringer imidlertid inn nye ideer som minner mer om gresk filosofi. Her er sjelen udødelig, og den er mer verdt enn den forgjengelige kroppen (9:15). Disse tankene blir kombinert med troen på en gjenkomst. De rettferdige er hos Gud, og skal derfra komme tilbake:
De rettferdiges sjeler er hos Gud, og pine vil ikke røre ved dem.
I de tåpeliges øyne er de døde,
og deres utgang ble regnet som tilintetgjørelse,
deres reise fra oss som ødeleggelse – men de er i fred.
For selv om de i menneskers øyne ble straffet,
så er deres håp fylt av udødelighet,
og om de ble tuktet i lite, vil de bli vist store velgjerninger,
for Gud prøvet dem, og fant dem verdige Seg.
Han prøvet dem som gull i smelteovnen,
og tok imot dem som et brennoffer.
Og i den timen de kommer vil de skinne,
og de vil fare frem som gnister i sivet,
de vil dømme nasjonene, og herske over folkene,
og Herren vil være konge over dem for alltid.
(Salomos visdom 3:1-8)
Denne læren om de rettferdige sjelenes fortsatte liv, fulgt av en senere dom, viser mangfoldet i jødedommen i det første århundre før Kristus. Tanken om at sjelene er hos Gud rett etter døden er ikke gammeltestamentlig, men samsvarer med gresk filosofi. Septuagintas apokryfer fikk stor utbredelse. Flere, slik som Salomos visdom, ble oversatt til latin og inngikk i Den romersk-katolske kirkes bibel, Vulgata.
Det er derfor mulig å trekke linjer fra Septuaginta i mange retninger: Septuaginta er ikke bare en del av overleveringen av Det gamle testamentet. Den er også en viktig tekst for å forstå Det nye testamentet. Historisk har Septuaginta hatt stor innflytelse i Vesten formidlet gjennom Vulgata. Det er dette som gjør at studiet av Septuaginta er relevant for den som vil forstå hvordan Bibelen er blitt fortolket, ikke bare i oldtiden, men også gjennom middelalderen og inn i nyere tid. Det er kanskje den viktigste grunnen til å studere Septuaginta.