methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

SPRÅKET - 1. september 2015
«Simultaneum» - et glemt trekk ved Åpenbaringsboken

trumpets

Det blir ofte sagt at Åpenbaringsboken er dårlig skrevet, og at komposisjonen vitner om at forfatteren var en ulærd mann. Stemmer dette?

En av dem som viet livet sitt til å forstå Åpenbaringsboken og dens stil, var den tyske teologen Johann Albrecht Bengel (1687-1752). I sitt dobbeltverk om Åpenbaringsboken (1740/1742) gikk han kraftig imot dem som hadde kritisert Johannes. Åpenbaringsboken er en fullkommen komposisjon, hevdet Bengel. Vi skal her se på en av observasjonene som Bengel gjorde, og som han oppfattet som et vitnesbyrd om bokens perfeksjon.

Bengel observerte at Åpenbaringsboken ofte skildrer to samtidige hendelser. Denne teknikken kalte han for «simultaneum». Definisjonen av «simultaneum» er som følger: To hendelser skjer samtidig. Den ene blir «splittet» i to deler (A + A) mens den andre (B) plasseres i midten, som en parentes.

Vi kan se på et eksempel (Åp 8:1-5). Vi setter opp teksten slik at forfatterens teknikk tydelig kommer frem, med den andre hendelsen i midten:

και οτε ηνοιξεν την σφραγιδα την εβδομην, εγενετο σιγη εν τω ουρανω ως ημιωρον. Και ειδον τους επτα αγγελους οι ενωπιον του θεου εστηκασιν, και εδοθησαν αυτοις επτα σαλπιγγες.

και αλλος αγγελος ηλθεν και εσταθη επι του θυσιαστηριου εχων λιβανωτον χρυσουν, και εδοθη αυτω θυμιαματα πολλα, ινα δωση ταις προσευχαις των αγιων παντων επι το θυσιαστηριον το χρυσουν το ενωπιον του θρονου. και ανεβη ο καπνος των θυμιαματων ταις προσευχαις των αγιων εκ χειρος του αγγελου ενωπιον του θεου. και ειληφεν ο αγγελος τον λιβανωτον, και εγεμισεν αυτον εκ του πυρος του θυσιαστηριου και εβαλεν εις την γην. και εγενοντο βρονται και φωναι και αστραπαι και σεισμος.

και οι επτα αγγελοι οι εχοντες τας επτα σαλπιγγας ητοιμασαν εαυτους ινα σαλπισωσιν.

Og da det [Lammet] hadde åpnet det syvende seglet, ble det en stillhet i himmelen, som en halv time. Og jeg så de syv englene som står fremfor Gud, og det ble gitt dem syv basuner.

Og en annen engel kom og sto på alteret med et gyllent røkelseskar, og det ble gitt ham mye røkelse, for at han skulle gi til alle de helliges bønner på det gylne alteret, det som er fremfor tronen. Og røken fra røkelsen steg opp med de helliges bønner fra engelens hånd -- fremfor Gud. Og engelen tok røkelseskaret, fylte det med alterets ild og kastet det til jorden. Og det ble torden og stemmer og lyn og jordskjelv.

Og de syv englene som hadde de syv basunene gjorde seg klare til å blåse.

Teksten begynner med de syv basunenglene (A), avbrytes så med episoden med den andre englen (B), for så å vende tilbake til basunenglene igjen (A). Det skapes en ABA-struktur.

Det finnes flere eksempler på simultaneum i Åpenbaringsboken. For eksempel har visjonen av skålenglene i kapittel 15 nøyaktig samme struktur (ABA), noe som kan vitne om at dette er en bevisst teknikk fra Johannes’ side. Sett med våre øyne har Johannes nærmest et filmatisk språk; han «kryssklipper» hendelser slik D. W. Griffith og Sergej Eisenstein gjorde i filmene sine.

Hva skjedde med vurderingen av simultaneum i tiden etter Bengel? Underlig nok er det nesten ingen bibelforskere som har videreført Bengels ide. Når de moderne bibelforskerne leser de samme tekstene, regner de gjerne med at de står overfor et lappverk; at Johannes har satt sammen tekster som opprinnelig ikke hører sammen. Ifølge en slik tolkning vil den midtre teksten i et simultaneum stamme fra en annen kilde som forfatteren har brukt. Der Bengel så en tilsiktet struktur, ser de heller «sømmer» i teksten som skal vitne om tekstens forhistorie. Vi har fremdeles mye å lære av Bengels verk.

-------

Bengels dobbeltverk er hans tyske Offenbarung Johannis (1740), og den latinske kommentaren til den samme boken som inngår i hans Gnomon (1742). Det første verket gir en komplett tolkning av boken, og forutsetter ingen greskkunnskaper. Det andre behandler boken mer teknisk og grammatisk. -- Blant de moderne kommentatorer som regner med sømmer i teksten er japaneren Akira Satake (Die Offenbarung des Johannes, 2008). -- Bildet er fra Luther-bibelen, 1534 (Monogrammist via Wikimedia Commons).

 

 

Tilbake til blogg

Hjem