OVERLEVERING - 13. desember 2014
Codex Sinaiticus
På besøk i British Library på onsdag fikk jeg endelig tatt det berømte Codex Sinaiticus i nærmere øyensyn. Sinaiticus blir av mange regnet som et av de viktigste håndskriftene til Det nye testamentet. I alle tilfeller har dette håndskriftet hatt stor innflytelse på mange moderne bibelutgaver: Når man i Bibelselskapets 2011-utgave viser til «de eldste håndskriftene», er det særlig Sinaiticus, Vaticanus og enkelte papyrushåndskrifter man har i tankene. Disse håndskriftene mangler enkelte tekster, som beretningen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd (Joh 7:53-8:11). Bibelselskapet markerer denne beretningen som et tillegg til det de oppfatter som den opprinnelige nytestamentlige teksten. Dette skyldes i stor grad at Bibelselskapet stoler på Sinaiticus og håndskrifter som er beslektet med den. I den nytestamentlige tekstforskningen har man særlig fokusert på de tekstavsnittene som Sinaiticus mangler, og på grunnlag av disse utelatelsene trukket slutninger om den opprinnelige nytestamentlige teksten. Jeg vil i dette innlegget vise at Sinaiticus også inneholder tillegg, og at disse tilleggene er interessante i seg selv, fordi de sier noe om hvordan håndskriftet ble brukt i ettertiden.
Tyskeren Constantin von Tischendorf (1815-1874) fant Sinaiticus-håndskriftet i Katarina-klosteret på Sinai. Han hadde høye tanker om sitt funn, og kalte håndskriftet en «relikvie» som Herren selv gjennom århundrene hadde bevart i en bortgjemt klostercelle ved foten av Mosesberget, som i en helligdom. Tischendorf var overbevist om at håndskriftet var fra det fjerde århundre, og det er en datering som vi gjenfinner i de fleste innføringene til Det nye testamentet. NEWCONT-forskerne som jeg reiste sammen med til London, Hugo Lundhaug og Lance Jenott, var imidlertid skeptiske til denne dateringen, og tenker at det kan være av en langt senere dato. Det kan være at man må revidere Tischendorfs tidlige datering. Dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.
Sinaiticus er en kodeks, en antikk bok. Den inneholder i sin nåværende tilstand store deler av Septuaginta, alle de nytestamentlige bøkene, samt Hermas (en åpenbaringsbok fra det annet århundre) og Barnabasbrevet. Teksten er skrevet i fire kolonner på hver side. Mange har arbeidet med boken gjennom århundrene; teksten har flere tusen rettelser og tillegg. Vi skal se på et av tilleggene.
Først ser vi på konteksten for tillegget. Vi går til Johannesevangeliets sluttkapittel. Disiplene er tilbake i Galilea, og har fisket om natten i Tiberias-sjøen. Da det er blitt morgen, viser Jesus seg på stranden for disiplene som fremdeles er i båten:
Jesus sa til dem: «Barn, har dere ikke noe å spise?» Og de svarte ham: «Nei». Og han sa til dem: «Kast garnet ut på høyre side av båten, og dere vil finne» (ευρησετε). De kastet så garnet ut, og nå klarte de ikke lenger dra det opp, på grunn av mengden med fisk. (Joh 21:5-6)
I Sinaiticus står det her et pilformet merke i teksten etter «dere vil finne» (ευρησετε). Dette merket betyr at man her skal legge inn en tekst. På bunnen av tekstkolonnen gjentas merket, og så følger i liten skrift den teksten som skal legges til. Det pilformete merket fungerer altså som en moderne fotnote. Teksten i «fotnoten» er som følger:
οι δε ειπον δι ολης της νυκτος εκοπιασαμεν και ουδεν ελαβομεν επι δε τω σω ρηματι βαλουμεν
Og de sa: «Gjennom hele natten har vi slitt, og ikke fått noe. Men på ditt ord skal vi kaste.
Dette tillegget passer godt inn i teksten, samtidig som det åpenbart en tilføyelse i Sinaiticus. Tilføyelsen ligner på en kjent tekst. Den ligner på Peters ord til Jesus i Lukasevangeliet:
δι ολης της νυκτος κοπιασαντες ουδεν ελαβομεν επι δε τω ρηματι σου χαλασω τα δικτυα
«Vi har strevd hele natten og ikke fått noe, men på ditt ord vil jeg sette garn». (Luk 5:5)
Vi kan bare spekulere i hva som har skjedd: En skriver kan ha følt at det var en sammenheng mellom de to beretningene om en stor fiskefangst, og føyd til disiplenes ord som en note til Johannes-teksten. Kanskje var Lukas-teksten en «kilde» for denne skriveren, men det er umulig å si sikkert.
Dette er ett av mange eksempler på at Sinaiticus er et «rikt» håndskrift med mange lag i teksten. De som har bidratt til håndskriftet, rettet og gjort tilføyelser, blir ofte oversett når man snakker om dette håndskriftet. Når Bibelselskapet viser til det som et av de «eldste» håndskriftene, er det Codex Sinaiticus i sin «opprinnelige» tilstand det vises til. De stoler på det opprinnelige Sinaiticus, men ikke på hva som senere ble lagt inn i det.