DET NYE TESTAMENTETS OMVERDEN - 16. mai 2016
Moses med horn
Da Michelangelo skapte sin kjente statue av Moses, valgte han å fremstille ham med horn. Her fulgte han en tradisjon i billedkunsten. Det blir ofte sagt at denne måten å fremstille Moses på kommer av en feiloversettelse i den latinske bibeloversettelsen Vulgata. Stemmer dette?
Vi ser på Vulgata-teksten fra 2. Mosebok: Moses er på Sinai-fjellet «hos Herren» i førti dager og førti netter, hvor pakten med Israelsfolket blir fornyet. Han kommer så ned fra fjellet med de nye lovtavlene, der de De ti bud er skrevet. På dette punkt i historien står det følgende i Vulgata-teksten (2 Mos 34:29):
et ignorabat quod cornuta esset facies sua
og han visste ikke at hans ansikt hadde horn
Den latinske teksten bruker verbet «var» (esset) med adjektivet «med horn» (cornuta). På norsk er det mulig å gjengi cornuta esset med «hadde horn». Går vi tilbake til den hebraiske teksten, finner vi at den bruker verbet qaran, som ordbøkene oversetter med «gi fra seg stråler, lyse» Dette verbet har den samme roten som vi finner i substantivet qeren «horn». Det er denne forbindelsen som ligger til grunn for Vulgatas oversettelse.
Forbindelsen mellom qaran «gi fra seg stråler, lyse» og qeren «horn» er for oss fremmedartet, men mulig å forstå. Vi kan selv fremstille sollyset som «lyspiler» som stråler ut fra sola. Derfra er ikke veien lang til å tenke på lysstrålene som «horn».
Det er åpent spørsmål hvilke assosiasjoner en leser i antikken kunne ha til verbet qaran. Vi vet imidlertid at noen få av de gamle oversetterne trakk forbindelsen til «horn». Dette gjelder Vulgata, som vi så, og også den greske oversettelsen til Aquila. Begge bruker ord avledet av «horn» her (cornuta «med horn»; κερατωδης «med horn»). I sin kommentar til 2. Mosebok skisserer Adam Clarke et skille mellom to stadier i tradisjonen: Det første stadiet er der oversetterne innfører ideen om «horn» i teksten inspirert av det hebraiske. Det andre stadiet er der dette ordet misforstås, og oppfattes som horn i konkret forstand.
---
Den greske oversettelsen Septuaginta har valgt å omskrive: ουκ ηδει οτι δεδοξασται η οψις του χρωματος του προσωπου αυτου «Han visste ikke at hans ansiktsfarges utseende var blitt forherliget (dedóxastai). Denne oversettelsen skaper en assosiasjon hos leseren med ordet δοξα/doxa «ære, herlighet, glans». Det er noe av stråleglansen som omgir Gud (jf. Jes 6:3) som ble værende i Moses. Dette er forutsatt også i den hebraiske teksten, men Septuaginta uttrykker dette også i valg av ord. -- I Det nye testamentet forekommer et lignende motiv i Apg 6:15, der Stefanus' ansikt sies å ha vært som «som en engels ansikt», ωσει προσωπον αγγελου/hosei prosopon angelou. -- Foto: Michelangelos Moses, av Patricio Lorente (Wikimedia Commons).